Av en eller annen grunn betraktes egenkjærlighet som egoisme. Mange, man kan til og med si at alle bøker om psykologi gir oss informasjonen om at inntil du elsker deg selv, vil ingen elske deg.
Men så snart du blir forelsket i deg selv, føler du deg på "toppen", så er du, en egoist, en dårlig person! Så hva er galt, hvor er den gyldne middelvei, å elske deg selv så mye som mulig, men samtidig være et "godt menneske." Dette er et valg for alle. Egoister er de menneskene som ikke kunne bli dempet, tvunget til å gjøre det som er gunstig for noen. Og umiddelbart blir du dårlig for dem. Men ikke alle har denne egenskapen.
Selvkjærlighet kan selvsagt dyrkes, men det tar mye tid og viljestyrke. Mennesker med dette karaktertrekket har gode egenskaper, de bekymrer seg ikke for alle små ting, dommer og sladder fra andre, de er ikke interessert i andres meninger, de elsker seg selv for mye til å ta all oppmerksomhet mot kritikk utenfra.
Så, selvkjærlighet, hvorfor er det dårlig? De prøver å pålegge deg dette av de menneskene som er usikre, de er svake og utsatt for kritikk og andres meninger, de er enkle å manipulere. Fordi egenkjærlighet er din styrke og trofaste assistent i livet! Du vil aldri tillate noen å fornærme eller ydmyke deg. Du vet hva du er verdt! Så elsk deg selv til tross for andres meninger. Fordi bare du selv lever livet ditt, og hvordan du skal leve det er bare ditt valg!
